Hvert barn er unikt. Siden barn er forskjellige, har de også forskjellige behov. Målsettingen i Montessoripedagogikken er å hjelpe hvert barn til å utvikle sin personlighet optimalt, ikke å arbeide for å få dem inn i en på forhånd oppsatt mal. Nettopp ved å hjelpe hvert enkelt barn, er dette et opplegg som tar vare på alle, i motsetning til opplegg som er basert på gruppeaktiviteter, der noen som oftest faller utenfor.

Ingen kan hevde at de har den perfekte løsningen. Mange faktorer spiller inn, og vi vil nok også oppleve at ikke alle trives. Dette til tross for et stort fokus på å følge opp hver enkelt, på dennes premisser. Så dermed blir svaret både ja og nei.

I utgangspunktet passer Montessori pedagogikken for alle barn, men flere faktorer utenom pedagogikken kan, og vil, spille inn.

Nei. Montessori bygger på en sunn kombinasjon av frihet og ansvar. Dette igjen fordrer klare rammer og regler. Disse går kort oppsummert på å vise normal folkeskikk.  Med det menes at den respekt man selv vises, oppnås ved respekt for andre.

Nysgjerrighet og glede i læresituasjonen er et av kjennetegnene på montessoribarnehager og skoler. Hvis man  bruker  streng disiplin, vil disse kjennetegnene forsvinne .

Miljøet er tilrettelagt for å gjøre hverdagen trygg og forutsigelig for barnet, og gi det mulighet til å jobbe i ro og fred med det som oppleves  spennende. For å oppnå dette, har vi noen få, enkle kjøreregler for barnet. Alt i miljøet er barnetilpasset, og så langt det er mulig, i barnestørrelse.

I stedet for ytre disiplin, var Montessori opptatt av indre disiplin. Den beste måten å oppnå dette på, er å gi barnet frihet til å velge den aktiviteten  det selv opplever som mest meningsfull. Når barn får holde på med noe som opptar dem, blir de roligere, tryggere, og spontan arbeidsglede oppstår.

Pedagogens rolle er å inspirere barnet til aktivitet og konsentrasjon.

Ja

Jo, en lærer og barnehagelærer (normalt omtalt som pedagogisk leder) som arbeider i Montessoriskoler og barnehager har lærer/barnehagelærer utdanningen i «bunnen».  Montessoriutdanningen kommer i tillegg til «vanlig» lærerutdanning. Litt flåsete sagt, så er en lærer/ barnehagelærerutdannet klar for å ta en jobb for å lære mer om hva de må lære om barns utvikling og behov. For å kunne fortsette til å bli en Montessorilærer, må vedkommende både ha selvinnsikt nok til å forstå at dette «noe» mangler, og et brennende ønske om å gjøre en forskjell for «sine» barn.

Etter å ha fullført det normale utdanningsløpet på høgskoler, praktiserer de fleste som «vanlige» lærere i skolen, eller som pedagogiske ledere i en «vanlig» barnehage. Etter å ha fått litt erfaring ser de som er spesielt interessert i individets utvikling at både utdanningen deres, og arbeidsmiljøet, er utilstrekkelig for å ivareta komplekse behov. Alle barn er svært forskjellig «sammensatt», og har dermed behov for å bli møtt på det nivået de er, og bli ivaretatt som den de er. Den ordinære pedagogikken dekker ikke slike komplekse utfordringer, selv om de faktisk er «helt normalt» da alle barn er forskjellig.

Deretter tar pedagogene tilleggsutdanning innen Montessoripedagogikk, 2 års studium. Normalt på høgskole i Norge eller Sverige, for så å søke seg til privatskoler/ barnehager som praktiserer Montessori pedagogikk. Pedagogene får ikke engang bedre lønn, de gjør dette ene og alene fordi de brenner for å gi barna det aller beste utgangspunktet for å starte sitt liv. Det gjør oss svært ydmyke, og ikke minst stolte, av våre pedagoger!

En Montessori barnehage og skole innebærer at barnet blir gitt forholdsvis stor frihet. Og de fleste barn nyter godt av denne friheten. Den er med å bidra til at barnet oppdager sine egne interesser og ferdigheter, og gir barnet mulighet til å utvikle seg i sitt eget tempo. For å få dette til, må reglene være utformet slik at barnet opplever tilværelsen forutsigelig og trygg.

Friheten innskrenkes  dersom barnet foretar seg noe som ødelegger, for det selv eller andre. I slike tilfeller blir barnet passet nøyere på, og fulgt opp av den voksne.

Nei. Dette er en alternativ pedagogisk metode, og er ikke knyttet opp til noen spesiell religion.

Ja, men noen kan oppleve et savn etter friheten og ansvaret de er vant med å gi og ta. Andre syns det er helt greit å bytte pedagogikk. Av den grunn legger vi også opp til et fullstendig skoleløp fra 1 – 10 klasse (selv om vi ikke bruker klasser på samme måte som i offentlig skole). Dette slik at eleven kan fortsette med samme pedagogikk frem til videregående skole. Overgangen til videregående er som regel helt uproblematisk for de aller fleste. På universitetnivå vil eleven ha med seg viktige verktøy for godt utbytte.

Ja

Ja, men noen får det mer krevende enn andre. De som er vant til stor grad av frihet og ansvar fra hjemmet, opplever som regel overgangen som en lettelse. Andre har behov for noe mer tid for å komme inn i skoleformen. Normalt må det påregnes en periode på 12 md. før barnet er vant til overgangen fra en skole med ordinær, pedagogisk retning. Denne perioden kan oppfattes som spesielt krevende for foresatte da det kreves engasjement for barnets hverdag. Vi setter enormt stor pris på en svært tett dialog med foresatte, spesielt i denne perioden.

For å skape trygghet er det like viktig at foresatte er trygge, som at eleven er det.